22.07.2011
Dagen ingen i Norge glemmer.
Jeg satt på flyplassen da mamma fikk en telefon fra tante Anne om bombing i Oslo. Jeg klarte nesten ikke ta det seriøst de første minuttene, sånn skjer jo ikke i dette fredfulle landet. Vi som er kjent for å bo i et av verdens beste og mest fredfulle land, vi har jo ikke opplevd noe lignende siden andre verdenskrig.
Det skulle vise seg at bomben i Oslo hadde gått av i regjeringsbygget, noe vi automatisk tenkte var terrorister viste seg å være en av "våre egne". Om man kan bruke ordet heldigvis, så var det ikke mange i bygget, men flere ble drept og mange skadet.
Mens alle politistyrkene da dro til regjeringsbygget beveget gjerningsmannen seg ut til Utøya hvor mange hundre ungdommer var på sommerleir med AUF. Uskyldige barn som så altfor fort mistet barndommen sin. At han klarte å drepe rundt 80 stykker på øye er en tragedie og hele Norge gråt. At han var kledd som en politimann var rett og slett feigt, misbruke den tilliten og rope til barna at "nå er alt bra" før han skyter rundt seg som en gal.
Alle foreldrene som mistet barna sine, alle som mistet en bror eller søster, en mor eller far, de som mistet kusiner, fettere, bestevenner, kjærester eller bekjente, det må være et mareritt ingen kan forstå.
Da jeg dro fra oslo hadde jeg kun hørt om bombingen, da jeg kom til helsinki fikk jeg høre om skytingen, da jeg landet i singapore 14 timer senere var overskriften på VG 81 mennesker døde.. Jeg sto på flyplassen helt alene og ville bare begynne å gråte, det var uvirkelig. Da jeg landet i Australia hadde folk nettopp hørt om det, men nyhetene spredte seg fort, det var en samling her også for de som ville møtes. Siden jeg er med i ANSA ble det arrangert kontaktpersoner og informasjon om sjømannspresten osv. Jeg har vært på nettet flere ganger daglig for oppdateringer, jeg skulle gjerne ha vært i oslo og lagt ned en rose, jeg er helt imponert over støtten det norske folk gir, og som jeg skrev på facebook også: jeg er stolt over å være norsk! Anbefaler dere alle å melde dere inn til å holde hender som vg arrangerer, vi er over 1 million som holder hender nå :) Jeg er stolt over politikere som har imponert i denne perioden og alt engasjement som blant annet er på nettsiden. Anbefaler å lese bloggene til de overlevende, det er utrolige historier som gir deg et innblikk i hvordan de opplevde marerittet.
Jeg vil egentlig bare avslutte med å si til foreldre, venner og bekjente at jeg er glad i dere!
